Av de byggesøknadene som sendes inn til 

 av de andre kommunene i kåringen, og gir 

Flere kommuner er i gang med å digitalisere plan- og byggeprosessene sine slik at dokumentasjon til planforslagene og dialog skjer digitalt. Høy grad av digitalisering betyr at kommunen har standardisert dokumentasjon og prosess. Det sparer tid og kostnader for alle involverte aktører, og teller positivt for boligvennligheten.

Flere kommuner er i gang med å digitalisere planog byggeprosessene sine. Digitale plan- og byggesaksprosesser bidrar til effektivitet og oversiktlige saksbehandlingsprosesser og er positivt for boligvennligheten.

Ettersom flere kommuner nå er i en prosess hvor de utvikler disse tjenestene, vil det kunne være kommuner som har utviklet digitale tjenester uten at dette fanges tilstrekkelig godt opp av denne indikatoren. Ettersom dette er et relativt nytt område vil det være hensiktsmessig å inkludere flere indikatorer knyttet til digitalisering av byggesaksbehandlingen når slike blir tilgjengelig.

For noen kommuner kan det være et element av stordriftsfordeler knyttet til utviklingen av en digital plan- og byggesaksbehandling. Store kommuner som behandler mange søknader, vil trolig raskere ta i bruk digitale hjelpemidler i sin saksbehandling da kostnadsreduksjonen gjerne er større. For å ta dette i betraktning justerer vi denne indikatoren ved hjelp av regresjon, se kapittel 4 for mer informasjon.

 på saksbehandling for byggesaker med 12 ukers frist. Dette er 

Indikatoren måler gjennomsnittlig saksbehandlingstid for byggesaker med 12 ukers lovpålagt frist. De fleste søknader om nye boliger tilhører denne kategorien. Kort saksbehandlingstid er positivt for boligvennligheten.

måler gjennomsnittlig saksbehandlingstid for byggesaker med 12 ukers frist, jf. byggesaksforskriften15 i den enkelte kommune. Høyere saksbehandlingstiden er negativt for boligvennligheten.

Ifølge plan- og bygningslovens § 21-7 Tidsfrister med særskilte virkninger andre ledd, har kommunen en frist på 3 uker for å behandle «mindre/enklere» byggesaker. Er det derimot mer omfattende/komplekse saker, eller det søkes om rammetillatelse, det er behov for å innhente uttalelser/samtygge fra andre aktører, det foreligger nabomerknader eller protester, eller det kreves dispensasjon fra plan eller planbestemmelser, er kommunens behandlingsfrist 12 uker, jf. plan- og bygningsloven § 21-7 første og fjerde ledd og byggesaksforskriften § 7-4 bokstav a.

Vi går ut fra at behandlingsfristen på 12 uker i større grad er aktuell for større byggeprosjekter med profesjonelle utbyggere, mens fristen på 3 uker oftere omfatter mindre tiltak i eksisterende boliger hvor tiltakshaver er en privatperson. Dermed anser vi også indikator for overskridelse av 12-ukersfristen som mer relevant for Boligvennlighetskåringen.

Kommunene får sanksjon i form av bortfall av gebyr dersom 12-ukersfristene gitt i plan- og bygningsloven § 21-7 og byggesaksforskriften § 7-4 blir overskredet. Da skal kommunen tilbakebetale tiltakshaver 25 prosent av det totale gebyret for hver påbegynt uke tidsfristen overskrides, jf. byggesaksforskriften § 7-6.

For utbyggere er tid en viktig faktor i kostnadsbildet. Dersom fristene ikke overholdes, skaper det også usikkerhet for utbyggerne. Kommuner som overholder 12-ukersfristen bidrar til å holde kostnader nede, og anses isolert sett som mer boligvennlige. Også her kan imidlertid kommunen prestere dårlig som følge av rammevilkår den har liten innflytelse over. Vi har derfor behandlet denne variabelen med regresjon, se kapittel 4 i rapporten for mer informasjon.

Denne indikatoren er satt sammen av to delindikatorer, Kommunalt tilskudd per km privat vei og brutto investeringsutgifter til kommunale veier og gater per innbygger, og er dermed en samleindikator for kommunale tilskudd og investeringer. Rangeringen på de to indikatorene veies sammen til samleindikatoren Kostnad-3.

A6_2

Per km privat vei og brutto investeringsutgifter til kommunale veier og gater per innbygger lå 

En gjennomgang av ulike kommuners tildelingskriterier for tilskudd, tyder på at tilskudd i hovedsak gis til drift og vedlikehold av private veier, gitt at veien fører til fast bosetting/helårsbolig. Det ser også ut til å være vanlig å ha et krav om minimums lengde, for eksempel at veien må være minimum 300 meter lang, at veien forvaltes av et veilag/-forening, og at veien er åpen for allmenn ferdsel, i tillegg til at det skal være fremkommelighet for utrykningskjøretøy o.a.

Infrastruktur er viktig for eksisterende bosetting og for tilgang på nye tomter som kan bebygges. Dette gjelder ikke bare det offentlige veinettet, det private veinettet har også stor betydning. For eksempel var det i 2020 over 17 000 kilometer med privat vei i Viken, som innebærer at private veier er den veitypen det er mest av i fylket. Kommuneveiene utgjør den nest største delen av veinettet målt i antall kilometer, og utgjorde 6 408 kilometer i 2020.

De private veiene står dermed for en betydelig tilgjengeliggjøring av områder der det potensielt kan bygges boliger. Høyere verdi for indikator A6 er positivt for boligvennligheten.

innvilgede byggesøknader av det totale antallet behandlede, rangerer 

Indikatoren måler hvor gode kommunene er til å tilrettelegge for bygging. Tydelig plangrunnlag og god veiledning fra kommunen vil resultere i at mange byggesøknader får tillatelse. Indikatoren angis som antall innvilgede byggesøknader, delt på totalt antall behandlede byggesøknader. Høyere verdi for denne indikatoren er positivt for boligvennligheten.

Indikatoren er et mål på hvor gode kommunene er til å skape forutsigbare rammevilkår for byggetiltak. Indikatoren angis som antall innvilgede byggesøknader, delt på antall behandlede byggesøknader i alt. Høyere verdi for denne indikatoren er positivt for boligvennligheten.

Til tross for at indikatoren også fanger opp en rekke byggesaker som er mindre tiltak, for eksempel garasjer, og ikke bare boligbygging- og utvikling, vil den kunne gi en god indikasjon på hvor mye kommunen tilrettelegger for nybygging og boligutvikling generelt. Kommuner med typisk mange eneboliger vil for eksempel kunne ha et større innslag av byggesaker som er små-tiltak. Statistikken gir dessverre ikke mulighet til å skille på type eller omfang av tiltak, type bolig, o.a.

Denne indikatoren kan også slå ut forskjellig for ulike kommuner på grunn av forskjeller i kommunenes rammevilkår. For å ta høyde for slike forhold har vi behandlet denne indikatoren ved hjelp av regresjon, se kapittel 4 for mer informasjon.

Indikatoren angir gjennomsnittlig gebyr (kroner) for behandling av private planforslag. Gebyret skal ikke være høyere enn kostnadene kommunen har hatt til behandling, men kan være lavere. En lav verdi på denne indikatoren er positivt for boligvennligheten.

Indikatoren angir gjennomsnittlig gebyr i kroner for private planforslag til reguleringsplan. Kommunene har anledning til å fastsette gebyr for behandling av private planforslag etter plan- og bygningslovens § 33-1 første ledd, og gebyret kan omfatte faktiske kostnader for kommunen som har gått med til å behandle et planforslag når forslagsstilleren er en annen enn planmyndigheten selv, men skal ikke overstige kommunenes nødvendige kostnader, (selvkostprinsippet). I praksis benyttes det ofte standardiserte satser basert på gjennomsnittsbetraktninger. En lav verdi på denne indikatoren er positivt for boligvennligheten.

Eksempelvis hadde Asker høyest gebyr i 2020, på 427 800 kroner i gjennomsnitt for private forslag til detaljregulering, mens Hasvik hadde lavest på 3 355 kroner i gjennomsnitt.

Indikatoren måler hvor mye av kostnadene som er forbundet med saksbehandling som kommunen pålegger forslagsstiller. Til tross for at dette gebyret erfaringsmessig ikke hindrer utbyggere i å bygge eller utvikle boliger, gir det en indikasjon på hvor effektive kommunene er i saksbehandlingen, og hvor mye kostnader de pålegger boligbyggere.

Kommuner hvor reguleringssaker er mer komplekse, for eksempel i områder med mange ulike motstående interesser, vil dette gebyret være høyere fordi kommunens kostnader er høyere, selv om kommunen kan være både effektiv i behandlingen av saken og pålegge utbygger en lav andel av de faktiske kostnadene. For å ta høyde for slike forhold har vi behandlet denne indikatoren ved hjelp av regresjon.

Indikatoren måler hvor aktivt kommunen planlegger. En hyppig oppdatert kommuneplan sikrer forutsigbarhet, og er en indikator på at kommunen tar en aktiv rolle som samfunns- og boligutvikler. Kommuneplanens arealdel fanger opp endringer i befolkningens behov og nedfeller dette i tillatt arealbruk. Å ha oppdatert kommuneplanens arealdel i løpet av de siste 4 årene er positivt for boligvennligheten.

Indikatoren måler hvor aktuell kommuneplanens arealdel er, og hvor god kommunen er på å følge opp denne minst en gang i hver kommunestyreperiode. Ettersom det politiske landskapet kan forandre seg hvert fjerde år, vil en påfølgende revisjon av kommuneplanens arealdel sikre forutsigbarhet for utbyggere. At arealdelen er oppdatert jevnlig, slik at eventuelle endringer i befolkningens behov o.a. fanges opp, er fordelaktig. Å ha oppdatert kommuneplanens arealdel i løpet av de siste 4 årene er positivt for boligvennligheten.

Etter plan- og bygningsloven § 10-1 skal kommunestyret minst en gang i løpet av hver valgperiode, det vil si i forbindelse med utarbeiding av kommunal planstrategi, vurdere kommuneplanen samlet, herunder om det er nødvendig å foreta endringer i den. Dette innebærer at kommuneplanen skal opp til kommunestyret til vurdering minst én gang hvert fjerde år. Da er det også fordelaktig at kommuneplanens arealdel revideres i lys av den nye kommunale planstrategien slik at denne alltid er i tråd med siste overordnede føringer.

Samtidig er ikke kommunene lovpålagt å oppdatere/revidere kommuneplanens arealdel hvert fjerde år. Kommuner som har liten endring over tid, både i befolkningens behov, politisk landskap o.a., vil ha mindre behov for å revidere kommuneplanen og dens arealdel. På grunn av dette har vi behandlet denne indikatoren ved hjelp av regresjon. Ved hjelp av regresjonsanalysen vil kommuner sammenlignes på likt grunnlag med hensyn til forklaringsvariablene, slik at det blir tatt høyde for at mindre endringer i sentrale forhold medfører sjeldnere behov for å lage ny arealdel til kommuneplanen.

 kommune er forholdet mellom ubebygde boenheter som er regulert til boligformål og befolkningsveksten 

Indikatoren måler antall boenheter som er regulert til boligformål (men ikke bygget) i forhold til befolkningsveksten. Indikatoren sier dermed noe om kommunens boligreserve er tilstrekkelig for å dekke økning i behovet/etterspørselen etter boliger. En høy verdi for denne indikatoren betyr mange byggeklare boligtomter i forhold til forventet etterspørsel, og vurderes som positivt for boligvennligheten.

Indikatoren måler antall boenheter som er regulert til boligformål, men ikke ennå bebygget/utviklet til dette formålet, i forhold til befolkningsveksten. Indikatoren sier dermed noe om hvorvidt kommunens boligreserve er tilstrekkelig for å dekke eventuell økning i behovet/etterspørselen etter boliger. En høy verdi for denne indikatoren vurderes som positivt for boligvennligheten.

Vi har definert en kommunes boligreserve som «antall boliger som kan bygges på bakgrunn av vedtatte detaljreguleringer og vedtatte områdereguleringer uten krav til detaljregulering.»

Den regulerte boligreserven er en beregnet størrelse og må dermed leses som et anslag. Endelig utbygging kan gi både færre og flere boligenheter enn det planen indikerte. Det er i hovedsak to grunner til det, en planmessig og en markedsmessig. Den ene er at krav til utforming og kvalitet stilt i planer eller i byggeteknisk forskrift har gjort at potensialet i reguleringsplanen blir lavere enn antatt da planen ble vedtatt (planmessig), eller fordi ikke alle boligenhetene har blitt realisert (markedsforhold). Den beregnede boligreserven er imidlertid kommunenes beste anslag på et gitt tidspunkt.

Variabelen ble utviklet av SØA i forbindelse med et prosjekt gjennomført i samarbeid med Rambøll for Kommunal- og moderniseringsdepartementet (Rambøll og SØA, 2021), og vi har benyttet samme definisjon i Boligvennlighetskåringen.

For å vurdere om boligreserven er stor eller liten i en kommune, er det relevant å sammenlikne med forventet befolkningsvekst i kommunen. Vi har utviklet en enkel indikator for dette som tar utgangspunkt i størrelsen på boligreserven. Ved å trekke fra forventet befolkningsvekst per år, og forutsetning om at det i gjennomsnitt bor 2 personer per bolig, kan vi måle hvor mange år med befolkningsvekst en gitt boligreserve «tåler» før den er uttømt. Dette er selvsagt en forenklet framstilling ettersom boligreserven stadig blir tilført «nye» boliger gjennom nye reguleringsplaner, men gir likevel et anslag på størrelsen til boligreserven på et gitt tidspunkt.

Indikatoren tar utgangspunkt i følgende forutsetninger:

Størrelsen på boligreserven per januar 2021. Vi har her samlet inn tall for de 20 største kommunene i Norge målt ved antall innbyggere. For kommunene Oslo, Bergen, Stavanger, Sandnes, Trondheim, Bodø og Tromsø har vi tatt utgangspunkt i kartleggingen som ble gjennomført i (Rambøll og SØA, 2021). For de resterende kommunene har vi gjennomført en egen kartlegging. Vi har tall for Kristiansand, Drammen, Nordre Follo, Bærum, Tønsberg, Sandefjord, Ålesund og Lillestrøm. For kommunene Moss, Sarpsborg, Fredrikstad, Asker og Skien har vi ikke mottatt tall for boligreserver.

Framtidig befolkningsvekst er usikker. Vi har tatt utgangspunkt i historien og lagt til grunn en videreføring av gjennomsnittlig historisk befolkningsvekst i femårsperioden 2016-2020.

Antall boliger per person. Vi har lagt til grunn 2 personer per bolig.

Indikatoren er en forenklet framstilling, men gir likevel et interessant innblikk i størrelsen på boligreserven, sammenlignet med befolkningsutviklingen i kommunen. På den ene siden vil den regulerte boligreserven stadig «fylles på» med nye boliger gjennom nye reguleringsplaner, og boligreserven er dermed ikke en statisk størrelse. Det er derfor også interessant å følge utviklingen i antall regulerte boliger for å vurdere kommunenes tilrettelegging for boligproduksjon.

På den andre siden kan en stor boligreserve også inneholde gamle planer som ikke lenger er realiserbare under gitt regulering, og det kan være nødvendig at områder må omreguleres. En stor boligreserve i en kommune kan derfor, i hvert fall teoretisk, også være en indikasjon på at mange av planene ikke er realistiske å gjennomføre under dagens regulering.

av de private planforslagene som ble sendt inn. Dermed havner de på 

Dette er en indikator for kommunens forutsigbarhet i planprosesser. Kommuner med tydelige føringer og rammer for boligbygging vil avvise få planforslag. Indikatoren angis som antall private planinitiativ kommunen avviser, delt på totalt antall mottatte planinitiativ. En lav verdi på denne indikatoren er positivt for boligvennligheten.

Dette er en indikator for hvor gode kommunene er til å skape forutsigbarhet i planprosesser gjennom å gi tydelige føringer og rammer for private utbyggere i areal- og planarbeidet. Indikatoren angis som antall private planinitiativ kommunen ikke har villet fremme, delt på totalt antall private planinitiativ kommunen har mottatt. En lav verdi på denne indikatoren er positivt for boligvennligheten.

Dersom en kommune er god til å bruke kommuneplan og reguleringsplan for å lage tydelige og gode rammevilkår og forutsigbarhet for private boligutviklere, kan dette bidra til en lav andel på denne indikatoren (og dermed positivt for boligvennligheten).

Noen mulige svakheter ved denne indikatoren er blant annet at noen kommuner ikke har fått, eller rapporterer at de ikke har fått private planforslag. For disse er indikatoren ikke relevant i det aktuelle året, og den tilordnes verdien 0. Videre vil kommuner som opplever at de private planforslagene som fremmes i stor grad er i strid med overordnet plan, til tross for et godt areal- og planarbeid for å skape forutsigbarhet, kunne komme relativt dårlig ut på denne indikatoren. Undersøkelser som er gjennomført med regresjon av denne variabelen indikerer imidlertid at forhold som knytter seg til utbyggers mangler, fordeler seg relativt likt mellom kommunene.

 kommune økt antallet boliger per innbygger med 

Indikatoren angis som differansen mellom antall boliger per innbygger det siste året og antallet boliger per innbygger året før (andel i år minus andel i fjor). For et gitt antall innbyggere, vil kommunen som har størst økning i antall boliger fra ett år til det neste komme best ut. Høyere verdi for denne indikatoren er altså positivt for boligvennligheten.

Indikatoren angis som differansen mellom antall boliger per innbygger det siste året og antallet boliger per innbygger året før (andel i år minus andel i fjor). For et gitt antall innbyggere, vil kommunen som har størst økning i antall boliger fra ett år til det neste, komme best ut. Høyere verdi for denne indikatoren er altså positivt for boligvennligheten.

Indikatoren tar høyde for boligbygging i forhold til behovet målt ved befolkningsstørrelse. I motsetning til "igangsettelsestillatelser delt på befolkningsvekst" (indikator B5), vil denne indikatoren inkluderes selv om befolkningsveksten er negativ, ettersom befolkningsnivået (antall innbyggere), ikke kan bli negativt.

 kommune har forholdet mellom boliger som har fått igangsettelsestillatelse og befolkningsendringen det siste året vært 

Indikatoren måler antall boliger som har fått igangsettingstillatelse i kommunen i forhold til befolkningsendringen. Indikatoren måler dermed i hvilken grad tilbudet av boliger responderer på endringer i behovet for boliger. En høy verdi for denne indikatoren gir høy grad av boligvennlighet.

Indikatoren måler antall boliger som har fått igangsettelsestillatelse i kommunen for et gitt år i forhold til befolkningsendringen det siste året. Indikatoren måler dermed i hvilken grad tilbudet av boliger responderer på endringer i behovet for boliger. En høy verdi for denne indikatoren korresponderer med høy grad av boligvennlighet.

For kommuner med netto negativ endring i befolkningen vil ikke denne indikatoren gi relevant informasjon om hvordan kommunen tilpasser boligbyggingen til befolkningsendringene. For kommuner med negativ befolkningsvekst bruker vi derfor ikke denne indikatoren.

Indikatoren måler gebyr (kroner) kommunen tar for tilknytning til kommunens vann- og avløpsnett. Dette er et engangsgebyr, som skal dekke kommunens kostnader ved å koble vann og avløp til en eiendom (begrenset til selvkost). En lav verdi på denne indikatoren vurderes som positivt for boligvennligheten.

Indikatoren måler gebyr i kroner for tilknytning til kommunens vann- og avløpsnett. Det betales ett gebyr for vann, og ett for avløp, og ofte er disse like store. Indikatoren måler summen av de to for hver enkelt kommune som har oppgitt dette i SSBs statistikk. Statistikken gjelder kun for bolig (for eksempel er ikke fritidsboliger inkludert). Dette er et engangsgebyr som skal dekke kommunens kostnader ved å føre vann til og avløp fra en eiendom. Gebyret fastsettes gjerne som en enhetspris per BRA på boligen, størrelse på eiendommen som tilknyttes, eller antallet boenheter/bruksenheter. En lav verdi på denne indikatoren vurderes som positivt for boligvennligheten.

Selv om tilknytningsgebyret skal reflektere kommunens kostnader som følge av at en bolig kobler seg på kommunens vann- og avløpsnett, ser vi at gebyrene varierer betraktelig i størrelse for kommuner med relativt like boligforhold.

Størrelsen på gebyret for å tilknytte en eiendom/bolig til kommunens vann- og avløpsnett, sier noe om hvor store kostnader kommunen pålegger utbyggere og andre ved boligbygging og -utvikling. Også denne indikatoren er behandlet ved hjelp av regresjon.

Total behandlingstid inkludert kommunens tid, er hos 

Indikatoren måler hvor mye tid som går med på hele prosessen med private planforslag, fra oppstartsmøtet til endelig vedtak av reguleringsplan i kommunestyret. Indikator A1 (tid som kommunen har ansvar for) utgjør en del av denne. En lav verdi for denne indikatoren er positivt for boligvennligheten.

Indikatoren måler hvor mye tid som går med på hele prosessen med private planforslag fra oppstartsmøtet, det første formelle møtepunktet etter at forslagsstiller har levert forslag til kommunen, til det blir gjort endelig vedtak i kommunestyret. I motsetning til indikator A1, inkluderer denne ikke bare behandlingstid som kommunen har ansvar for, men all medgått tid fra start til slutt. En lav verdi for denne indikatoren er positivt for boligvennligheten.

Det antas at kommuner som er gode til å sikre felles forståelse og forutsigbarhet gjennom kommuneplan og signaler som gis, som benytter oppstartsmøtet godt og følger opp i dialog med forslagsstiller i snitt vil ha lavere samlet medgått tid i gjennomsnitt for private planforslag.

Kommuner med mer komplekse arealer og plansaker vil komme dårligere ut til tross for at dette ikke skyldes forhold kommunen har kontroll over. For å ta høyde for dette har vi behandlet denne indikatoren ved hjelp av regresjon, se kapittel 4 for mer informasjon.

Gjennomsnittsalderen for førstegangskjøpere i 

. Ettersom en lav verdi er positivt for boligvennligheten havner 

Indikatoren måler alderen til de som kjøper bolig for første gang i kommunen. Indikatoren er en temperaturmåler på boligmarkedet og et mål for balansen mellom tilbud og etterspørsel. En lav verdi for denne indikatoren betyr at det er muligheter for unge å kjøpe bolig, noe som er positivt for boligvennligheten.

Indikatoren måler alderen ved kjøpstidspunkt for førstegangskjøpere . Indikatoren er en temperaturmåler for boligmarkedet og et mål for balansen mellom tilbud og etterspørsel. En lav verdi for denne indikatoren er positivt for boligvennligheten.

Videre vil alder på førstegangskjøpere si noe om hvorvidt boligtypene i kommunen er i overenstemmelse med behovet blant førstegangskjøperne. For eksempel kan en kommune ha et godt tilbud av boliger egnet for barnefamilier med kort vei til skole og barnehager, men et lavt tilbud av mindre leiligheter i tilknytning til kollektivknutepunkter, slik at presset i segmentet for førstegangskjøperne likevel er høyt.

Samtidig vil en høyere alder ved førstegangskjøp kunne være resultat av ulike preferanser for å eie eller å leie, eller ulikheter i finansieringsmulighetene.

En mulig svakhet ved denne indikatoren er at kommuner med mange studenter vil kunne ha høyere gjennomsnittsalder for førstegangskjøpere selv om det er et godt tilbud av boliger i deres segment.

 per kvadratmeter. Sammenlignet med de andre kommunene, er dette 

 når man tar høyde for forskjellene i kommunene.

Denne indikatoren består av en vektet gjennomsnittpris for eneboliger, småhus og blokkleiligheter. Høy pris kan indikere at det ikke er bygget tilstrekkelig for å imøtekomme endret etterspørsel. Boligprisene er imidlertid påvirket av særtrekk ved kommunen som kommunen ikke kan gjøre noe med. Indikatoren er derfor matematisk tilpasset for å ta høyde for slike forskjeller mellom kommuner. Denne indikatoren gir informasjon om hvor mye høyere boligprisen er i en kommune, sammenlignet med kommuner som har lignende karakteristikker. Lavere boligpris enn sammenlignbare kommuner slår positivt ut for boligvennligheten.

Prisen på et gode, slik som boliger, gir gjerne en god indikasjon på knappheten på dette godet. Vi har derfor også inkludert boligpris som en del av denne temaindeksen. SSBs statistikk skiller på boligpriser for hhv. selveierboliger og borettslagsboliger. I denne indikatoren benytter vi priser for selveierboliger, og vekter sammen gjennomsnittpriser for hhv. eneboliger, småhus og blokkleiligheter med antall omsetninger av hver. Slik får vi en samlet gjennomsnittspris for kommunen på tvers av alle boligtypene. Høy pris kan indikere at det ikke er bygget tilstrekkelig for å imøtekomme endrede etterspørselsforhold. Boligprisene er imidlertid påvirket av en rekke ulike forhold som ikke direkte knyttet seg til kommunens boligvennlighet. Som følge av dette har vi gjennomført regresjon på boligpris for å ta høyde for forskjeller på etterspørselssiden mellom kommuner. Denne indikatoren gir da en informasjon om hvor mye høyere boligprisen er i en kommune, sammenlignet med kommuner som har lignende karakteristikker. Lavere boligpris enn sammenlignbare kommuner slår bra ut for boligvennligheten.

 boliger blitt ferdigstilte i forhold til antall boliger som allerede finnes der. Dette gjør at 

Denne indikatoren måler antall ferdigstilte boliger (nye boliger) i kommunen i løpet av året i forhold til antall boliger som allerede finnes i kommunen (boligmassen). Målet med indikatoren er å vise veksten i antallet boliger i forhold til boligmassen i kommunen. For eksempel vil 10 ferdigstilte boliger være mye for en kommune med 1000 boliger, men lite for en kommune med 100 000 boliger. En høy verdi på denne indikatoren er positivt for boligvennligheten.



Denne indikatoren måler antall ferdigstilte boliger (nye boliger) i kommunen for et gitt år i forhold til antall boliger i kommunen (boligmassen), og er med det et mål på aktiviteten på tilbudssiden i boligmarkedet. Indikatoren måler vekst i antallet boliger samtidig som den tar hensyn til størrelsen på boligmassen i kommunen. For eksempel er 10 ferdigstilte boliger mye for en kommune som har 100 boliger, men lite for en kommune som har 100 000 boliger. En høy verdi for denne indikatoren er positivt for boligvennligheten.

Ettersom ferdigstillelse av boliger kommer flere år etter for eksempel oppstartsmøtet, måler indikatoren resultatet av arbeid som er gjort både fra kommunens og utbyggers side for flere år siden.

Dette er en indikator for kommunens effektivitet i prosessen med private planforslag. Indikatoren angir kommunens gjennomsnittlige tidsbruk på behandling av en reguleringsplan, fra mottatt planforslag og frem til høring og offentlig ettersyn. Her måles kun den tid kommunen bruker, og ikke tiden som andre parter bruker.  En lav verdi på denne indikatoren er positivt for boligvennligheten.

Dette er en indikator for effektivitet og forutsigbarhet i prosessen med private planforslag. Indikatoren angir gjennomsnittlig antall dager som kommunen bruker på saksbehandling fra mottatt planforslag til høring og offentlig ettersyn, og administrativ saksbehandlingstid. Indikatoren kan også beskrives som samlet prosesstid fratrukket tid andre enn kommunen er ansvarlig for i planbehandlingen. En lav verdi på denne indikatoren er positivt for boligvennligheten.

For utbyggere som fremmer private planforslag utgjør det en kostnad å utarbeide et forslag og fremme det for kommunen, og ikke minst en risiko ettersom det ikke er sikkert at planforslaget blir fremmet og vedtatt. De private utbyggerne har et insentiv til kun å fremme forslag som de anser har høy sannsynlighet for å bli realisert, slik at de bør være i tråd med reguleringsplanen og de øvrige areal- og planmessige føringene. Utbyggerne har videre et insentiv til å bidra til at prosessen blir så effektiv som mulig for å holde kostnadene nede. 

Oppstartsmøtet vil være det første formelle møtepunktet mellom kommune og privat forslagsstiller, og her vil forslagsstiller presentere skisse for forslaget. Møtet skal bidra til at det etableres en felles forståelse mellom forslagsstiller og kommunen, og har til hensikt å unngå uforutsette forhold, misforståelser og forsinkelser. Kommunen har ansvar for å kalle inn og gjennomføre oppstartsmøtet. Kommuner som er gode på å skape forutsigbarhet gjennom sitt planarbeid, på oppstartsmøtet og har effektiv saksbehandling, vil ha kortere saksbehandlingstid og dermed komme bedre ut på temaindeksen. 

En svakhet ved denne indikatoren er at ikke alle kommuner har rapportert saksbehandlingstid i 2020, og det kan ellers forekomme registreringsfeil o.l. ettersom dette er en del av kommunenes egenrapportering. Dette gjelder imidlertid for alle indikatorer som baseres på KOSTRA-statistikken. I tillegg kan enkeltsaker som av ulike årsaker tar svært lang tid, for eksempel som følge av kompleksitet, kunne trekke opp snittet betydelig for en kommune som ellers ville kommet godt ut på denne indikatoren. Risikoen for dette er større i små kommuner og/eller kommuner med få private planforslag hvor enkeltforslag har større vekt i gjennomsnittet. 

Det kan også være gode grunner til at behandlingstiden er lang, for eksempel når det er mer komplekse arealer, mange motstående hensyn o.a. Da vil lengre behandlingstid også kunne være et kvalitetstegn, som blant annet sikrer felles forståelse mellom utbygger, kommune og andre berørte aktører. Dersom slike saker fordeler seg ulikt i kommunene, vil kommuner med relativt flere slike saker komme dårligere ut, selv om det ikke nødvendigvis er tilfellet at det er en lite effektiv og uforutsigbar prosess. For åta høyde for slike forhold har vi behandlet denne indikatoren ved hjelp av regresjon, se kapittel 4 for mer informasjon.

Digital-1: Andel byggesøknader som er sendt inn via den digitale fellestjenesten BYGG.